Hun satt der i det store huset sitt med gjeld opp til nakken. Huset var fylt med ting – pyntegjenstander, puter, tepper, alt sammen et desperat forsøk på å skape et koselig hjem, et sted som skulle føles trygt og stressfritt. Det virket jo sånn på folk utenfra. Til daglig jobbet hun som fysioterapeut, hadde faste pasienter et par ganger i uken, nok til å holde hodet over vannet, men ikke mye mer. Hun var skilt, bodde alene, og ensomheten hadde blitt en vane.
En sen kveld etter jobb åpnet hun en flaske rødvin. Den første glasset smakte godt. Det andre enda bedre. Etter det tredje kjente hun varmen bre seg mellom bena, den der lysten som ikke lot seg ignorere lenger. Hun så på den sølvfargede lysestaken på bordet – høy, spiss, tung og glatt i hånden. Den var perfekt.
Hun trakk den langsomt mot seg, lot fingertuppene gli over det kalde metallet. Buksa gled ned til knærne, den hvite trusa fulgte etter. Hun satte seg godt til rette i lenestolen, spredte bena og førte staken forsiktig inn. Først sakte, nesten ømt. Så fortere. Og fortere. Hun stønnet lavt, øynene lukket, svetten pipler frem i nakken. Hver bevegelse sendte bølger gjennom kroppen, hardere, dypere, til hun til slutt kom så kraftig at hun skalv i hele kroppen og slapp et dypt, tilfreds sukk.
I rusen glemte hun alt – også at hun ikke hadde låst ytterdøra.
Hun snudde seg brått for å løpe og låse, og der – midt i døråpningen – sto en fremmed mann.
Hun frøs til. Der sto hun: naken fra livet og ned, lysestaken fortsatt i hånden, rød i ansiktet og andpusten. Mannen så på henne et sekund, så brøt han ut i et skjevt smil og sa lavt:
«Er det her det er fest?»
Hun myset, prøvde å fokusere, men vinen gjorde alt uklart. Han gikk rolig inn, lukket døra bak seg og begynte å snakke – noe om jobben sin, noe om at han likte modne kvinner, noe om at hun så fantastisk ut akkurat sånn. Hun klarte så vidt å trekke opp trusa og buksa, satte staken fra seg på bordet med skjelvende hender. Hun rakte hånden frem for å hilse, sa navnet sitt – og så svaiet verden.
Hun våknet neste morgen med en hodepine som om noen hadde slått henne i bakhodet med en hammer. Mannen var borte. Vinen var tom. Hun husket ingenting.
På vei til jobben, syklende i morgensolen, møtte hun en mann som vinket ivrig. Han smilte bredt, ropte noe om at hun var tidlig oppe i dag. Hun stirret tomt på ham, hilste ikke tilbake. Han så skuffet ut, snudde og gikk.
Hjemme igjen etter jobb la hun merke til det: noe manglet på sofabordet. Den sølvfargede lysestaken var borte. Hun rynket pannen, men klarte ikke å huske hvorfor det føltes viktig.
Senere på kvelden gikk hun til kiosken for å kjøpe sjokolade. Utenfor sto han – mannen fra morgenen. Han holdt noe i hånden. Da han snudde seg, så hun det glinse i lyset fra gatelykten: den spisse, sølvfargede lysestaken. Han smilte, et mørkt, vitebegjærlig smil, og løftet den mot henne – ikke truende, men som et tilbud.
Hun kjente det igjen med en gang. Varme. Lyst. Gjenkjennelse.
De så på hverandre i stillhet et øyeblikk. Så gikk hun mot ham. Han åpnet armen, hun trådte inntil ham. Han lukket armen rundt livet hennes, hun la hånden sin på brystet hans. Uten et ord gikk de sammen, hånd i hånd, inn i den lange, mørke natten – med lysestaken i den andre hånden hans.
